Go Brodere Datneárppuin/Tinntrådbroderi. скачать в хорошем качестве

Go Brodere Datneárppuin/Tinntrådbroderi.

Dás oaidnibehtet vuosttaš filmma Sámi datneárbi birra. Filmmas duojár Ina Omma, muitala su duodji birra, ja go son brodere datneárppuin. Her kommer den første av to videoer om samisk tinntrådbroderi. I filmen forteller duojár Ina Omma om sin vætnoe og sitt tinntrådbroderi. For å se mer av Inas vakre vætnoe kan dere følge hennes Instagramkonto, eller kontoen som hun har sammen med sin mann, Niila Omma, som også er en duojár og som jobber med tre og horn. @inaomma @inaniilaomma Litt om tinntrådens historie. Bruk av tinntråd har lange tradisjoner i Sápmi, og enkelte gjenstander har faktisk blitt datert til 700-tallet. Før i tiden så ble sølv, messing, bein eller annet materiale ofte brukt som šiella eller sjielie, en slags offergave. Man trodde at šiella/sjiele hadde makt til å beskytte mennesker mot vondt og at det kunne gi lykke i livet. Sannsynligvis har nok tinntråden, utover å være dekorativ, blitt brukt nettopp som šiella/sjiele. Tinn, som var langt rimeligere enn sølv eller gull, ble kjøpt inn på markeder og deretter foredlet på samisk vis: En kvist, gjerne or-eller bjørk, ble splittet på midten og margen ble gravd ut. Kvisten ble deretter surret igjen med tråd og en blanding av tinn og bly ble helt ned i hullet. Når blandingen hadde størknet, ble tinnstavene ført gjennom små hull i en plate laget av bein til den var blitt tilstrekkelig tynn og kunne surres rundt en sene. Tråden ble deretter sydd ned som leggesøm på tekstiler i tradisjonelle ornamenteringer, eller tjaalehtjimmie. A brodere med tinntråde forsvant gradvis som en praksis i løpet av 1800-tallet. Sannsynligvis har dette sammenheng med at den læstadianske bevegelsen fikk stor innflytelse i mange samiske områder, og som kjent er jo dette en bevegelse hvor unødig pynt frarådes. Samtidig, er det nok også en sammenheng med at man utover 1800-tallet fikk økt tilgang på andre råmaterialer, slik som perler og farget garn, og mange begynte derfor å bruke dette istedet for tinntråd. Tidlig på 1900-tallet var det derfor få som drev på med tinntrådbrodering. Men, sør-samen Andreas Wilks fra Gäjka, i Wilhelmina kommune på svensk side av grensen, oppdaget i 1905 sin mors redskaper og tinntråd. Etter en del eksperimentering lærte Wilks til slutt å både dra, spinne og brodere med tråden. I løpet av de neste 30 årene hold Wilks en rekke kurs i sør-samiske trakter og klarte dermed å revitaliserer praksisen som idag er blitt et meget utbredt håndtverk. Kilder: Callenberg, Mona & Dan Hasle. 1998. Tinntrådbrodering : beskrivelser og mønstre for armbånd, smykker og andre ting. Oslo: Landbruksforlaget. Dunfjeld, Maja. 1999. Åajel-saemien gapta, gåptoe – sørsamekofta. Dräkt. Rapport från seminarieum vid Ájtte, Svensk Fjäll- och Samemuseum 15-17 oktober 1996. Duoddaris 15. Rapportserie. Jokkmokk: Ájtte 1989. Symbolinnhold i Sørsamisk ornamentikk. Hovedfag i duodji, Statens Lærerhøgskole i forming. Oslo. Gjessing, Gertrud & Guttorm Gjessing. 1940. Lappedrakten. En skisse av dens opphav. Oslo: H. Aschoug & co.