Kølbrenning - Den Glemte Industrien - Kullbrenning Dokumentar скачать в хорошем качестве

Kølbrenning - Den Glemte Industrien - Kullbrenning Dokumentar

Minidokumentar om kullbrenning og hvordan oppbygning av en kullmile foregikk for flere hundre år siden i området rundt gruvene på Røros. Kullbrenningen var nødvendig for å utvinne kull som ble brukt til kobbergruvene på Røros. En kullmile er et anlegg for fremstilling av trekull. Produksjon av trekull har foregått i flere tusen år, og har sammenheng med utvinning og bearbeiding av metaller. Dokumentaren er laget av Heliks på vegne av Rørosmuseet sammen med Nørdalen Natur- og Kultursti. Trekullproduksjonens historie er fascinerende og følger teknologiens evolusjon, menneskenes oppfinnsomhet og vårt forhold til miljø og klima som stadig utvikler seg. Trekullproduksjon kan spores mange tusen år tilbake, men opprinnelsen er skjult i fortidens tåkehav. Gamle sivilisasjoner oppdaget at man kunne produsere det rike karbonholdige materialet vi i dag kaller trekull ved å utsette trevirke for høye temperaturer i kontrollerte omgivelser. Trekull genererer mer varme enn trevirke, og ble ofte brukt til smelting. I lang tid var trekull det eneste materialet som kunne oppnå høy nok temperatur til å smelte jern. I tillegg er det lettere enn trevirke, og derfor enklere å transportere. Disse kvalitetene gjorde trekull til en viktig del av økonomien i tidlig moderne tid. Produksjonsmetodene har variert gjennom historien, for eksempel ved bruk av kullmiler, enten såkalte «reismiler» eller mer permanente strukturer bygget opp av stein, eller i nyere tid stål. Reismilen var det som ble brukt i området rundt Røros Kobberverk, og var et prinsipp som kom til Skandinavia fra Tyskland på 1500-tallet. For å produsere trekull til Kobberverket trengtes enorme mengder trevirke, så i 1646 utskrev kongen et privilegiebrev som ga Røros Kobberverk rettigheter til alle mineraler, skoger, vassdrag og all tilgjengelig arbeidskraft innenfor en radius på 45 km rundt gruven Gamle Storwartz. Dette området ble kalt Circumferensen. Kobberverket beslagla også store skogområder utenfor Circumferensen. I tillegg til trekullproduksjon, trengte også Kobberverket trevirke i selve gruvearbeidet. Tilgang på trevirke ble derfor et problem ganske raskt, og i takt med at områdene nærmest gruvene ble avskoget, økte også transportkostnadene. For å bøte på dette ble det bygget flere smeltehytter i distriktet, fordi det kostet mindre å transportere malmen til steder hvor det fremdeles var trevirke å hente. Det er anslått at omtrent 12 millioner m3 med skog ble hugget ned i løpet av de første 250 driftsårene for Kobberverket, gjennomsnittlig 50 000 m3 i året altså. Slitet med å få tak i nok trevirke til produksjonen tok slutt i 1880-årene, når produksjonen ble omlagt og man tok i bruk koks i stedet for trekull.